Kjære , kjære bitte lille Fafi,
Du ble svaret på drømmen om en optimal jakthund
med topp temperament.

Å skrive om deg er det vanskeligste
jeg noen gang har gjort .
Du forlot oss altfor tidlig

Vi savner deg så helt utrolig.....

Å som vi ventet på deg, fødselen varte og rakk, dere var bare 2 valper i Fiona's mage og dere hadde spist dere så store at Fiona ikke klarte å få dere ut uten hjelp. Det ble keisersnitt. Som nyfødte var dere kjempestore!!!!  Hhv 590 og 600 gram!!!
Ulike var dere også, både som nyfødt og ettersom dere utviklet dere, Joy var den vakre, du var "andungen" men det var du som tok hjertet mitt fra dag en.  Det var utenkelig å selge deg. Joy forble den vakre, du ble kjempe søt!
Ferdig utvokst var du ikke stor, bare litt større enn en Cocker,  men du var full av fart, optimal jaktlyst, samarbeidsvilje og utholdenhet.  13 mnd. gammel ble du prøvevinner på jaktprøve på Sokna, og siden gikk det slag i slag, til du var i Eliteklasse og ble premiert der.

Du ble mor til vårt P og S kull, og mange av avkommene har visselig vist "framtassarna" Ikke minst NJCH SJCH Fantins Pavarotti som også ble Årets Jaktspaniel 3 år på rad, i tillegg til har du barnebarn som har blitt både NJCH, Årets Jaktspaniel og prøvevinner
Siden din mor og mormor begge ble riktig gamle hunder, syntes vi du var midt i livet når du var 10 år gammel, og du var så sprek at vi så for oss mange mange år til.

Så endelig i september hadde de tresket, bare stubben sto igjen, å gå over åkeren gir frihetsfølelse og vi vandret ut sammen. Jeg så for meg en flott ettermiddagstur over åkeren og inn i skogen. Du sprang, hoppet og storkoste deg, jeg nøt synet og kjente gleden, det var slik jeg elsket å se deg.
Så stoppet du opp, jeg så du haltet litt, vi snudde og gikk hjem. Du tro ikke ned på benet den kvelden, til tross for en smertestillende tablett. Du ga ikke lyd, men da du heller ikke tro ned neste morgen men gikk med benet løftet, bar det rett til veterinæren.
Skaden satt i albuen, bilder ble tatt og så kom sjokket når veterinæren sa; jeg vekker henne ikke igjen Rigmor, dette bruddet er så stygt, hun har så store smerter at ikke noe kan stille smerten.  Bruddet er også slik at det ikke nytter å operere.
Der lå du på røntgen bordet, stille og rolig, neddopet, det eneste gode var at du nå var smertefri. At du ikke skulle bli med hjem, at skaden som du ikke med en lyd hadde fortalt var så vond, skulle frarøve deg livet.... jeg fattet det ikke.

I går var vi på tur og superglade, i dag må jeg ta farvel, det var ikke til å fatte at du ikke skulle få våkne igjen, bli med hjem igjen - kjære bitte lille, gode Fafi min.  Så måtte jeg innse at det var til ditt beste, jeg satt hos deg leeeenge, klarte ikke få meg til gå.  Til slutt måtte jeg og da var det Kjell som skulle få beskjed, det var ikke lett og han kunne heller ikke forstå - du var jo bare 10 år og så sprek - kunne et brudd virkelig bli så alvorlig...

Etter en stund fikk vi deg hjem igjen, Kjell og jeg hadde vår egen lille minnestund når du fikk plass sammen med din mor Fiona.
Under en stor sten i et vakkert blomsterbed vi passerer daglig. -  Vi savner deg lille venn - hver eneste dag.